Kroppen som informasjonssystem – signaler, respons og biofeedback

Hvordan nervesystemet registrerer, tilpasser og regulerer – og hvor biofeedback kommer inn i bildet

Kroppen er aldri helt i ro.

Hvert sekund registrerer den hva som skjer både rundt oss og inne i oss. Temperaturen endrer seg. Vi reiser oss opp. Spiser et måltid. Møter en stressende situasjon. Puster raskere eller langsommere. Blodsukker, blodtrykk og hormoner varierer gjennom døgnet.

Alt dette krever respons.

For at kroppen skal kunne tilpasse seg, trenger den informasjon. Nervesystemet, hjernen, hormonene, immunsystemet og cellene kommuniserer derfor kontinuerlig gjennom et omfattende nettverk av signaler.

Noen signaler er elektriske. Andre er kjemiske. Noen registrerer hva som skjer utenfor kroppen, mens andre forteller hjernen om tilstanden inne i kroppen.

Og det meste skjer uten at vi tenker over det.

Det gjør kroppen til noe mer enn en samling organer som arbeider hver for seg. Den fungerer som et dynamisk system som hele tiden registrerer, tolker, responderer og justerer.

Balanse betyr ikke at alt skal være konstant

Når vi snakker om helse, bruker vi ofte ordet balanse. Men biologisk balanse betyr ikke at kroppen skal holde alle verdier uforandret.

Tvert imot.

Pulsen skal øke når vi beveger oss. Blodtrykket må kunne tilpasses når vi reiser oss. Insulin endres etter et måltid. Kroppstemperaturen reguleres etter omgivelsene. Stresshormoner kan stige når vi trenger å reagere raskt – og falle igjen når situasjonen er over.

Denne evnen til å justere fysiologien etter behov beskrives blant annet gjennom begrepet allostase. Forskeren Peter Sterling beskriver regulering som en aktiv og delvis forutseende prosess: kroppen reagerer ikke bare på endringer som allerede har skjedd, men forsøker også å forberede seg på det den forventer skal komme. 

Helse handler derfor ikke bare om balanse. Det handler også om kroppens evne til å tilpasse seg når livet endrer seg.

Hvordan vet kroppen hva som skjer?

Kroppen trenger hele tiden informasjon om både omgivelsene og sin egen indre tilstand.

Sanser registrerer det som skjer rundt oss, mens reseptorer inne i kroppen registrerer blant annet strekk, trykk, temperatur, kjemiske endringer og signaler fra organene. Hjertet, lungene, tarmen, blodårene og andre vev sender kontinuerlig informasjon til nervesystemet.

Denne sansingen og bearbeidingen av signaler fra kroppens indre tilstand kalles interosepsjon.

Informasjonen går heller ikke bare én vei. Hjernen mottar signaler fra kroppen, tolker dem og sender nye signaler tilbake. Slik oppstår kontinuerlige tilbakemeldingssløyfer mellom hjernen, nervesystemet og resten av kroppen. 

Det betyr at kroppen ikke bare reagerer på det som skjer.

Den forsøker hele tiden å tolke hva signalene betyr og hvilken respons som er nødvendig.

Hjertet og hjernen – kommunikasjon begge veier

Et godt eksempel på denne kommunikasjonen finner vi mellom hjertet og hjernen.

Hjernen påvirker hjertets aktivitet gjennom det autonome nervesystemet. Men kommunikasjonen går også motsatt vei. Sensoriske signaler fra hjerte og blodårer sendes kontinuerlig tilbake til hjernen og bidrar med informasjon om blant annet blodtrykk, sirkulasjon og kroppens indre tilstand.

Hjertet har også sitt eget lokale nettverk av nerveceller, det såkalte intrinsiske kardiale nervesystemet, som bidrar til reguleringen av hjertets aktivitet.

Denne toveis kommunikasjonen er en del av et større reguleringssystem der hjerte, pust, blodårer og nervesystem hele tiden påvirker hverandre. 

Et uttrykk for denne dynamikken er hjerterytmevariabilitet, HRV – variasjonen i tiden mellom hjerteslagene. Hjertet slår nemlig ikke med helt identiske intervaller, selv når pulsen virker stabil. Variasjonen påvirkes blant annet av det autonome nervesystemet og pusten.

Når belastningen varer

Stressresponsen er i utgangspunktet ikke et problem. Den er en viktig del av kroppens evne til å tilpasse seg.

Når situasjonen krever det, kan puls og blodtrykk øke, oppmerksomheten skjerpes og energi mobiliseres. Når belastningen er over, skal systemene kunne justere seg igjen.

Men kroppen påvirkes også av varighet, gjentakelse og tidligere erfaringer.

Ved langvarig eller gjentatt belastning kan reguleringssystemene bli utfordret. Bruce McEwen brukte begrepet allostatisk belastning om den samlede belastningen som kan oppstå når kroppens tilpasningssystemer aktiveres gjentatte ganger eller ikke reguleres effektivt tilbake. Det kan over tid involvere flere systemer – blant annet det autonome nervesystemet, hormonsystemet, immunforsvaret og stoffskiftet.

Langvarig belastning handler imidlertid ikke bare om stresshormoner. Også nervesystemets måte å behandle informasjon på kan endres over tid. 

Kronisk smerte er et interessant eksempel. Smerte er en personlig sansemessig og emosjonell opplevelse som ikke kan leses direkte ut fra graden av vevsskade. Hvordan smerte oppleves påvirkes blant annet av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer og av tidligere erfaringer. 

Ved enkelte langvarige smertetilstander kan nervesystemets bearbeiding av smertesignaler bli endret og mer sensitiv. I dag brukes blant annet begrepet nociplastisk smerte om smerte knyttet til endret nocisepsjon der vevsskade eller skade på det somatosensoriske nervesystemet ikke fullt ut forklarer symptomene.

Dette viser noe viktig: Et signal og kroppens respons på signalet er ikke nødvendigvis det samme.

Kroppens respons formes også av hvordan informasjonen blir bearbeidet.

Hva om vi kan gjøre noen av kroppens signaler synlige?

Mye av kommunikasjonen mellom hjernen, nervesystemet og resten av kroppen foregår utenfor vår bevisste oppmerksomhet.

Vi kan kjenne at vi er stresset, anspent eller urolig, men vi ser ikke nødvendigvis hvordan dette kommer til uttrykk i kroppen. Pusten kan bli raskere, muskelspenningen øke, hudtemperaturen endre seg eller variasjonen mellom hjerteslagene bli annerledes.

Det er nettopp her biofeedback kommer inn.

Biofeedback er en metode der fysiologiske signaler registreres og gjøres tilgjengelige som informasjon. Det kan for eksempel være hjerterytme og HRV, pust, muskelaktivitet, hudtemperatur eller hudens elektriske ledningsevne.

Når denne informasjonen blir synlig, kan vi observere hvordan kroppen responderer – og hvordan responsen kan endre seg når vi for eksempel påvirker pust, oppmerksomhet eller avspenning.

På den måten oppstår en feedback-sløyfe:

Kroppen responderer. Responsen gir informasjon. Informasjonen kan igjen påvirke neste respons.

Dette er et grunnleggende prinsipp i biofeedback.

Når kroppen lærer nye responsmønstre

Men én enkelt respons forteller ikke hele historien.

Nervesystemet er formbart. Gjennom hele livet påvirkes det av erfaringer, aktivitet, læring og miljø. Denne evnen til å endre organisering og funksjon som følge av erfaring kalles nevroplastisitet.

Det betyr at responsmønstre ikke nødvendigvis er fastlåste.

Når bestemte reaksjoner gjentas over tid, kan de bli lettere å aktivere. Samtidig kan nye erfaringer og gjentatt trening bidra til at andre responsmønstre utvikles og styrkes.

Det ser vi i mange sammenhenger. Vi kan lære en ny bevegelse, endre et pustemønster eller bli bedre til å regulere en fysiologisk respons gjennom trening og feedback.

Dette er også en viktig del av tankegangen bak biofeedback: Målet er ikke bare å måle en respons, men å bruke informasjonen til å øke bevisstheten om hvordan kroppen reagerer og støtte læring av nye reguleringsstrategier.

Kroppen er med andre ord ikke bare et system som reagerer. Den er også et system som kan lære og tilpasse seg.

Fra biofeedback til Quantum Biofeedback

Klassisk biofeedback tar utgangspunkt i fysiologiske signaler som kan måles – for eksempel hjerterytme, pust, muskelaktivitet eller hudens elektriske ledningsevne. Personen får informasjon om sin egen fysiologiske respons og kan lære å påvirke den gjennom blant annet pust, avspenning og oppmerksomhet.

Quantum Biofeedback arbeider etter en bredere modell.

I systemer som QUEX ED brukes svake elektriske signaler som stimuli, samtidig som kroppens respons registreres i møte med et omfattende bibliotek av såkalte signaturer. Programvaren omfatter kategorier knyttet til fysiologiske, stressrelaterte, emosjonelle og mentale områder.

Klienten trenger ikke bevisst å styre hver enkelt respons. Systemet registrerer respons på stimuli, og denne informasjonen kan deretter brukes videre i biofeedbackprosessen. På den måten oppstår et samspill mellom stimulering, respons og feedback. På bakgrunn av responsmønstrene kan terapeuten velge ulike programmer med mål om å støtte regulering.

Signaturene skal imidlertid ikke forstås som laboratorieverdier eller som dokumentasjon på at et bestemt stoff, en sykdom eller en emosjonell tilstand er til stede i kroppen. De inngår i Quantum Biofeedback-systemets egen modell for å registrere reaktivitet og gi feedback. Informasjonen kan brukes som utgangspunkt for videre biofeedback, samtidig som biofeedbackarbeidet tilpasses personen, samtalen, opplevde plager og livssituasjon. 

Kroppen er i kontinuerlig dialog

Kroppens regulering handler ikke om å holde alt konstant. Den handler om å registrere endringer, tolke informasjon og tilpasse responsen etter behov.

Noen av disse prosessene kan vi påvirke bevisst. Andre foregår automatisk, uten at vi legger merke til dem. Felles for dem er at kroppen hele tiden bruker informasjon til å justere seg.

Biofeedback gir oss en mulighet til å gjøre deler av denne responsen mer synlig. Ikke for å redusere kroppen til enkeltverdier eller målinger, men for å få et nytt innblikk i hvordan den responderer og regulerer.

Kroppen er ikke statisk. Den registrerer, responderer, lærer og tilpasser seg – hele tiden.

Men hva mener vi egentlig når vi snakker om frekvenser i kroppen?

Kroppen har målbar elektrisk aktivitet, rytmer og svingninger – fra hjertets rytme og hjernebølger til elektriske signaler i nervesystemet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva frekvens betyr i fysiologien – og hvordan begrepet brukes innen Quantum Biofeedback.

Referanser

1. Sterling P. (2012). Allostasis: a model of predictive regulation. Physiology & Behavior, 106(1), 5–15. 

2. Chen WG, Schloesser D, Arensdorf AM, et al. (2021). The Emerging Science of Interoception: Sensing, Integrating, Interpreting, and Regulating Signals within the Self. Trends in Neurosciences, 44(1), 3–16. 

3. Giannino G, Braia V, Griffith Brookles C, et al. (2024). The Intrinsic Cardiac Nervous System: From Pathophysiology to Therapeutic Implications. Biology, 13(2), 105.

4. McEwen BS. (1998). Stress, adaptation, and disease. Allostasis and allostatic load. Annals of the New York Academy of Sciences, 840, 33–44. 

5. Raja SN, Carr DB, Cohen M, et al. (2020). The revised International Association for the Study of Pain definition of pain: concepts, challenges, and compromises. Pain, 161(9), 1976–1982. 

6. Lehrer P, Kaur K, Sharma A, et al. (2020). Heart Rate Variability Biofeedback Improves Emotional and Physical Health and Performance: A Systematic Review and Meta Analysis. Applied Psychophysiology and Biofeedback, 45(3), 109–129. 

7. Lalanza JF, Lorente S, Bullich R, et al. (2023). Methods for Heart Rate Variability Biofeedback (HRVB): A Systematic Review and Guidelines. Applied Psychophysiology and Biofeedback, 48(3), 275–297.